Om sorgreaksjoner hos foreldre
Gro Røst
Å sette ord på følelser er vanskelig. Etter en sjokkopplevelse, som det å få et sykt barn, er følelsene et eneste stort kaos. Man svelger gråt og smiler tappert. For det er barnet det gjelder. Skamme seg den som tenker på seg selv, og kjenner på egne følelser. Sånn kan man tenke. Og sånn tenkte jeg.
På sykehuset
Ingen reagerer likt i en gitt situasjon. I tillegg har man ofte forestillinger om hvordan man bør oppføre seg. Jeg trodde at jeg måtte være tøff, og for all del ikke gråte. Alle rundt meg på sykehuset var smilende til stede, og da forventet man sikkert at jeg også skulle være sånn.
De første dagene på sykehuset føltes som å ha ramlet nedi et stort, svart hull. Hvor jeg enn snudde meg, var det glatt og sleipt og ingen ting å gripe fatt i. Men jeg smilte. Å, som jeg smilte. Hvor mange andre har følt det sånn? Tenk om sykehuset hadde hatt en person som vi kunne ha snakket med om disse tingene. Finnes det sånne muligheter i dag? Det hadde vært fint å høre om andre foreldres erfaringer med dette.
"Normalisere" tilværelsen
Vel hjemme fra sykehuset skal man prøve å finne igjen familierytmen, og "normalisere" tilværelsen, så godt det lar seg gjøre. Men det var noe som ikke stemte. Hvorfor gikk jeg rundt med denne tunge, svarte steinen under brystbeinet? Etterhvert måtte jeg innrømme overfor meg selv at denne følelsen hadde jeg kjent før. Jeg sørget, og skjønte ingenting.
For hvordan kan man sørge over et barn som lever? Om nettene drømte jeg om dører som åpnet seg til et svart ingenting. En natt våknet jeg av at jeg skrek. Da kom der et dyr med snerrende åpen kjeft ut av mørket. Mannen min måtte trøste meg, og fortalte meg at dette kom til å gå over. Og det gjorde jo det. Men det tok tid.
Alle som har barn med diabetes kommer en eller annen gang i kontakt med Jon Haug. Så også vi. Jeg tok mot til meg og spurte ham rett ut om denne "forbudte" følelsen jeg gikk rundt med. Da så han på meg med det gode blikket sitt og sa, at det var helt normalt å sørge over et sykt barn. Det var som om steinen inni meg med ett ble lettere å bære. Og denne lille samtalen resulterte i at Jon Haug besøkte Follo Diafor, (Støttegruppe for foreldre) og holdt foredrag over temaet sorgreaksjoner. Det traff. For der satt tjue foreldrepar og lyttet mens tårene trillet. Noe av det beste med foredragskvelden var å høre de andre foreldrene fortelle om reaksjoner som lignet på mine. Jeg var altså helt "normal".
Bearbeider man sorgen, kan den brukes kreativt. Det var sånn den første boka mi om Jørgen, "Bare et lite stikk", ble til.