Ikke tikke mamma
Gro Røst
Om sprøyter på godt og vondt
De tre små ordene i overskriften, var noen av de første han lærte seg, toåringen til noen venner av oss. Det var det første han sa da han våknet, og ga samtidig sine foreldre en tung start på dagen. For hvordan skal man forklare en toåring at han må ha sprøyte hver eneste dag resten av livet? Og ikke bare en gang pr. dag, men flere?
Pappaen prøvde å gjøre det morsomt med bl.a. å lage tegninger på det lille låret, der sprøyta skulle settes. Og de fikk det da til på et vis. Etter hvert som tiden gikk, normaliserte det hele seg. Som det oftest heldigvis gjør.Vi kom tidlig i kontakt med familien, og hadde lange telefonsamtaler. Det var så godt å kunne hjelpe,å kunne være en skulder å gråte på, i den første, vanskelige tiden. Fordi vi selv ikke hadde hatt noen "skulder", den gang vi selv var i samme fase, visste vi til fulle hvor viktig det var.
På sykehuset
De som jobber på sykehus, og som tar imot et barn med nyoppdaget diabetes, har et stort ansvar. Dagene på sykehus legger grunnlaget for den videre tilværelsen. Heldigvis er det sånn at de fleste vi etterhvert har hatt kontakt med, har hatt positive opplevelser på sykehuset. I den grad man kan snakke om positivitet i denne forbindelse. Men noen er uheldige, og vi hører nok til denne gruppen.
Nils Thore kom til sykehuset med en stor nysgjerrighet inni seg. Han hadde aldri vært på sykehehus før, og var veldig spent, uten at han var noe særlig redd. Men da den første sprøyta skulle settes, ble det full "skjæring". Sprøyta skulle settes i magen, og det var Nils Thore på ingen måte interessert i. Han la de små armene sine over den nakne, sårbare magen og skrek. Nei, han skrek ikke. Han hylte i panikkangst. Da vi fortvilet spurte om det ikke fantes et annet sted å stikke, fikk vi kontant beskjed om at dette var det beste stedet, for her var det best oppsuging. Og hva kunne vi da stille opp med? Vi som ikke visste noen ting om diabetes? Jeg kjenner raseriet vokse i meg når jeg skriver dette. Fordi det var så unødvendig. Men iallefall: Det endte med at Bengt og jeg sammen måtte holde Nils Thore i et jerngrep, mens sprøyta ble satt. Og i døråpningen sto en redd storebror og bivånet det hele. Jeg glemmer aldri blikket Nils Thore ga meg da det hele var over. Det lå en sårhet der som jeg aldri før hadde sett. Vi hadde sviktet som foreldre. Vi hadde latt noen gjøre ham vondt.
Vel hjemme
Vel hjemme, følte vi oss mer og mer som overgripere. Bengt måtte komme hjem fra jobb for å hjelpe meg å sette sprøyta. Og hver gang skjedde det samme. Vi måtte lukke alle vinduene i huset før vi gikk til verket, fordi Nils Thore skrek så fælt. Dagen begynte ikke før den første sprøyta var satt, og skuldrene kom ikke ned i normalhøyde før kveldssprøyta var på plass. Så kunne vi få noen timers ro, før vi begynte å grue oss til sprøyta neste morgen. Oppi alt dette gikk en storebror og følte seg tilsidesatt. Men han sa ingenting. Ikke da.
I denne vanskelige tiden, ringte vi flere ganger til sykehuset for å be om hjelp. Vi trodde selvsagt at det fantes hjelp å få for barn med sprøyteskrekk. Men på sykehuset fikk vi bare beskjed om at dette går over. Det var eneste hjelpen vi fikk. Det vil si. Vi fikk tilsendt brosjyrer for insuflon. Noe vi så på som en mulig redning. Da vi ba om å få komme til sykehuset for å få hjelp til å sette insuflonen, fikk vi beskjed om at dette kunne vi greie selv. Det var bare å følge beskrivelsen i brosjyren. Vi fikk tilsendt utstyr i posten, og vi satte insuflon på bamsen og kosedokka, og Nils Thore var kjempemotivert og ville prøve. Men da den lange nåla nærmet seg magen, ble det full stopp, og vi måtte fortsette som før.
For å gjøre en lang historie kort, så fikk jeg etter en tid kontakt med en sykepleier, som også var mor til en gutt med diabetes. Hun hørte med store øyne på hvordan vi slet.
-Neimen kjære deg. Jeg har ikke hørt på maken. Har dere ikke fått beskjed om at dere også kan sette i baken og i låret?
Jeg måtte jo bare innrømme at vi ikke hadde fått det. Og hoderystende fortalte hun meg om andre stikksteder. Samme kveld fikk Nils Thore et lite stikk i baken, og vi kunne begynne en ny tilværelse.
Det var nok ikke smerten ved selve stikket som var det verste, men den psykiske påkjenningen ved å se den blanke spissen. Noen fikser dette heilt greit, men det gjorde altså ikke Nils Thore. Og jeg ser helt klart at sykehuset burde ha funnet et annet stikksted istedenfor å tvangssette den første sprøyta i magen. Hadde vi bare visst det vi vet i dag, så hadde dette aldri skjedd. Denne fortellingen sier også mye om hvor prisgitt man er det sykehuset man blir sendt til i en sånn situasjon. Sprøyta gir liv, og man må lære seg å se på den som en venn, og ikke som en fiende, og til det trenger man hjelp fra et sykehus med kvalifiserte medarbeidere, som er seg sitt ansvar bevisst.