Når lynet slår ned
Gro Røst
"Barnet ditt har fått diabetes." Fem små ord som snur opp ned på tilværelsen for familien som er rammet. For selv om det er barnet som har fått diagnosen, så involveres hele familien i oppfølging og behandling.
Diabetes? ? Kan så små barn få diabetes? Men han vokser det vel av seg?...... Ikke det? Hvorfor akkurat mitt barn? Hvilken mening er det i å ramme et lite barn med en kronisk, livslang sykdom? Hvorfor kunne ikke jeg ha fått diabetes istedenfor barnet mitt? Man kan da ikke gi et lite barn sprøyter, det må da vel gå bra med tabletter?
Tusen tanker farer gjennom hodet i den første, forvirrende tiden. Etterhvert som man skjønner konsekvensen av diagnosen, blir man fortvilet og rasende om hverandre. Personlig husker jeg at jeg skrek til Gud og spurte hva han mente med å gjøre noe sånt?
Inntil da hadde jeg alltid trodd at det fantes en kraft utenom oss. En kraft som hadde en finger med i det store spillet, som sørget for at det var en mening med alt. Etter diagnosen var jeg ikke sikker lenger. For hvis denne kraften fantes, ville da dette ha skjedd? Diagnosen gjorde noe med meg. Sådde tvil der det før var tro.
Elleve år etter at vår yngste sønn fikk diabetes, kan jeg fremdeles kjenne smerten fra den første, opprivende tiden. Ikke minst husker jeg skammen. Skammen over å ha følt lettelse da vi endelig fikk en diagnose. Angsten for at det kunne være en kreftsykdom som forårsaket vekttap og dårlig almenntilstand, utløste en lettelse da det viste seg å være noe helt annet. Jeg visste svært lite om diabetes, så lite at jeg faktisk trodde at tabletter ville gjøre susen, og at han kanskje kunne "vokse det av seg."
Etter fem dager på sykehus skulle vi klare oss selv. Dessverre fikk vi en lege som ikke hadde god nok kompetanse på området. Siden vi selv ikke hadde kunnskaper om sykdommen , var vi totalt prisgitt denne legen, som la opp til et gammeldags regime, der det var maten som styrte, mens sukker var gift. Etterhvert som vi lærte, forandret insulinet status. Det gikk over fra å være en nødvendig plage, til å bli en venn som gjorde tilværelsen så normal som mulig. Dersom poden plutselig ville ha noe godt, så fikk han det. Vi måtte bare sette litt ekstra insulin først. Takk og pris for hurtigvirkende isulin. Vi måtte forresten krangle med legen vår da vi sa at vi ønsket å bruke hurtigvirkende insulin, i tillegg til den langsomtvirkende.
Det første møtet med helsevesenet er uhyre viktig. Den første opplæringen på sykehus legger grunnlaget for hvordan barnet skal få det videre i livet. Forhåpentlig er det ingen i dag som opplever å bare få fem dagers utdannelse som "diabetespleier". Dersom foreldrene får god opplæring , og tett oppfølging i tiden etterpå, får de en trygghet som vil komme barnet til gode.